Mørkerom

Mørkerom
Blå - februar 2010

11 desember 2007

Skeptisk

Skeptisk?

Île de la Cité, Paris - Desember 2007
Hold pekeren over.

04 september 2007

Punkt...neste sommer

Bommet i år igjen, men neste år det bli Punkt...har jo knabbet spillelista mi...!

28 august 2007

Valdres...neste sommer

God morgen! - B, Valdres, august 2007
En hittil hvit flekk på kartet fargelegges daglig gjennom mms, forførende bilder og ord, fra venninne med evne til å være tilstede...med hud og sjel! Neste sommer ser kanskje flyer og fjell og utsikt, setervoll, vedbæring og vask i kaldklart bekkevann, god mat og vin - som avsluttes i levende lampelys i sofakroken.

Bakgrunn

Konsert på Blæst - 2006/07
Øyeblikkets lek med forrige mobil (nå i pensjon) på en konsert på Blæst - husker ikke med hvem... For første gang en egen bakgrunn på mobilen.

23 juli 2007

Trø ned på heile foten


Berre vere her no

Berre vere.
Berre no.
Altfor ofte har eg stått på tå
og strekt meg fram mot
det som enno ikkje er.
Lat meg no trø ned
på heile foten.
Eg er her.
Berre er...

Fra venninne; ukjent opphav.

17 juli 2007

Landskap i tåke

Utrent, men med arrogant dødsforakt parkerer vi bilen innerst i Storlidalen og legger ut på triangelturen vest i Trollheimen.

Triangelturen vest i Trollheimen: Storli (vest for Bårdsgården) - Kårvatn - Innerdalen - Storli. Ruten for siste etappe er ikke merket av på kartet - den går på oversiden av Langvannet som skimtes bak ordene Innerdal og bøyer så ned mot den merkede ruten.



Lunsjhimmel, Lostjønna - juli 2007
Første etappe (16km, 7t) til Kårvatn starter med strålende sol oppover bjørkelia mot Lostjønna. Vi ser hjort og snubler i lemen, og fisken vaker under lunsjen.

Fint videre ned til Tovatna, og derfra følger vi den nye ruta: over elva og ned Gammelseterdalen. Stien er ikke videre etablert ennå, og det blir en del vading i vått lende, over røtter og bekker og gjennom bregner og tett og lav skog. Nedover dalen følger vi også restene av den gamle ferdselsvegen, et utrolig foretak som aldri ble fullført, men førte lokale bønder og bidragsytere til ruin i forsøket på å etablere en handelsveg mellom kysten og Oppdal. Byggverket er på samme tid både imponerede og skremmende, spesielt der den optimistisk og med dødsforakt klamrer seg til bratte juvveggen, et noe luftig parti, og delvis utrast. Lenger ned krysser vi høyt over elva med orkesterplass til fosser og små jettegryter. Straks etter møter vi den gamle stien. Mot Kårvatn er det mye ekkel, svart gjørme, småbratt, svingete og sleipt i regnskogen - sliter på humøret, før det til slutt flater ut over myrene og fram mot gården og den selvbetjente hytta (200 moh). Været er varmt og fint, men sola er nå bak skyene.

Videre etter lunsj ved Lostjønna - juli 2007


Vel framme puster vi ut på benken foran den flotte hytta som vi har for oss selv denne lørdagen. Kona på gården kommer og ønsker oss velkommen og slår av en prat. Etter en slik variert og tidvis fuktig tur i varmen smaker det herlig med en kald brus før vi lauger og basker i de flotte dusjene. Til middag er det kraftkost: erter, flesk og kjøtt, og fruktsuppe til dessert. Rene, mette og fornøyde slår vi oss til i stua og prater helt til leggetid, når vi kryper inn i nye, store og herlige silkelakenposer - hvorfor har jeg båret rundt på den tunge og kjipe bomullsposen i alle år?! - ren og fortjent luksus! Innerst i dalen durer Nauståfossen, og elva er blank og klar og lydløs utenfor veggen.


Nauståfossen - juli 2007
Vi sov riktig godt, og etter te og en rolig frokost, plukket vi de nå tørre klærne ut av tørkerommet, pakket sekkene og gikk løs på andre etappe (13km, 6t): 1000 meter opp til Bjøråskaret og 800 meter ned til Innerdalen. Et par km langs vegen løser litt opp i stive bein fra dagen før, og så går det jevnt og pent oppover gjennom skogen. Den stille luften er fuktig og varm, og med noen lette skurer blir det klamt, men vi kaprer høydemetre jevnt og trutt og når etterhvert opp på platået ved tregrensen. Den våte vegetasjonen gjør buksene gjennomvåte på kort tid, men vandringen produserer nok varme til at vi ikke fryser. Nå går det igjen oppover i åpent lende, og ved Bjøråskarvannet tar vi lunsj før den siste bratte biten opp gjennom ura til skaret. Der møter vi et par som nettopp har reist opp en vardestein de selv merket for 25 år siden.


4:91.29 eller .33: Innerdalsporten når snøværet letter - august 1989


Vi er uheldige med været, skyene ligger tungt og sikten er skral, og får ikke nyte den i klarvær praktfulle utsikten fra Bjøråskaret (1178 moh) ned i Innerdalen og over mellom Tårnet og Skarfjellet inn i Giklingsdalen. Pausen blir kort før vi forsiktig tar oss ned den første biten i ur og over delvis sleipe bergskrenter. Etterhvert blir stien bedre med tørrere jord og grus der den slynger seg nedover og nedover mot Renndøla, som den etterhvert slår følge med der den stuper over sva og bråker over stein og gjennom gjel ned i Innerdalen (400 moh). Vi når Renndølsetra for seint til å få seng, og trasker småskuffet oppetter vegen til Innerdal Turisthytte hvor vi får et lite tomannsrom. Hytta er litt for stor og nybygd til å være direkte koselig, men gratis kaffe, te og vafler er ikke å forakte! Maten er rikelig og god, og det er dusj... Klær og støver blir godt tørre over natten, også den gjennomvåte buksen som delvis har tømt vann ned i støvlene og produsert en ubehagelig famile vannblemmer på hælen. Den ødelagt Compeeden må av, og tar med seg en del hud i farten. Foten får lufte seg gjennom natten - silkelakenposen er snill mot den, og tørr og med ny Compeed og dugelig med sportstape holder det bra helt hjem.


4:92.25 eller 4:93.34: Morgen i Innerdalen - september 1989


Under frokostbuffeten på mandag går praten livlig og galgenhumoren sitter løst blant klatrekursdeltagerne på bordet bak oss i regnet under de lave skyene: Se som småfisken vaker! Heldigvis stopper regnet for godt i det vi tar fatt på tredje etappe (20km, 8t) og klatringen opp på andre siden av Renndøla og inn i Renndalen. Det er bratt og tungt og vått, men stien er grei, og det flater etterhvert ut.

Fyr på primusen. Nedenfor demningen under telttur i Renndalen - juli 2001

Lett og fin og ganske tørr stigning innover mot den naturlige demningen, hvor det går bratt opp til Langvannet (ca 1100 moh). Tåkeskyene jager etter oss innover dalen. Vel oppe ser vi rovfugl over henget, den roper. Hytta er låst og omkranset av mygg og knott, så vi tar lunsjen noen meter bortenfor med fint utsyn over vannet med sine små grønnhvite isflak. Ved enden av vannet møter vi en far og hans unge sønn i godt driv. Videre krysser vi en serie skurerenner med snøfonner fulle av rødalger i dolpene og spor etter reinsdyr. En simle og kalven hennes stikker seg vekk bak en liten høyde.

Så når vi toppen hvor landskapet åpner seg nedover lia mot Storlidalen: et fabelaktig utsyn, og nå titter jammen solen fram igjen. Det er mektige fjell bak oss i de lave skyene, men foran oss er det grønt og vakkert, vann og elver og dalen mellom fjellene, Okla, og langt der framme ser vi bygda og hyttene. Her hviler vi litt i sola og tar en brødbit og litt nøtter - og enda mer vann. Seks timer har tatt på, og det går litt på autopilot mot stiskillet i Meskardet. Når vi nærmer oss, blir vi overvåket av fire reinsdyr: en liten kalv, en hvit simle og et par bukker. Hundre meter tillater de før de reiser seg fra den kjølende snøen og traver så lett og elegant bak neste lille rygg. Vi holder oss til stien, og de sirkler tilbake. Her går det lett og fort nedover på flott sti og med ansiktet vendt vidt utover. Langs Tovatnet, og videre over furuflyene, nedover mot dalenden i godt driv. Det kjennes i beina, men vi ser målet og traver på. Men når modne moltebær lyser opp, må de nytes...

For en tier nyter vi fem minutter med varm dusj i det flotte servicebygget ved parkeringsplassen. Bilen er fort pakket og blussende som nybadede unger bærer det hjemover, bare med en teknisk stopp for brus og pølse. Hæler og knær kjenner belastningen, men tape og plaster har holdt den siste etappen. Sekken var unødig tung av kamera og objektiver som ikke så mye lys i gråværet, men de splitter nye støvlene lover meget godt når jeg nå har erfart hvordan de bør snøres: de er lette, vanntette og høye og passe myke og passe harde og stive på de rette stedene. Litt mer trening utover sommeren, og høstturen burde kunne bli en suksess!

02 juli 2007

Stille uten stormen

Det moralske kompasset henger med hodet over GPSen, styrmannen har lagt roret på tvers - Juni 2007
Dessverre fikk vi ikke starte tidlig, men vi kom fint av gårde mens det ennå var løft i seilene og krysset kjekt forbi Dyna Fyr, stadig utover inntil...

Vi ga opp Færder'n etter 18 timer uten å nå Drøbak en gang... Når mygg og knott merkes midtfjords og vi støte fra med armer og ben for å hindre at vi driver sakte inntil naboen, er ikke vinden påtrengende framdrivende... Vi slapp dog aldri opp for kald drikke i varmen :)

29 mai 2007

Løvetanner

I går måtte de gi tapt! Den trofaste, gamle Hunter-kniven hakket og skar, hakket og skar til det ikke var én løvetann igjen. Så kom Flymoen og moste restene av løvetannene. Massakre rettferdiggjort av følgende språklige og sjelelige fellesskap:

Løvetannen kalles Dandelion på engelsk, og det skjønner engelskmennene lite av siden navnet er forvansket fra fransk Dent de Lion, eller Taraxacum dens leonis på latin, mens franskmennene har skjønt det og gitt den daglignavnet Pissenlit.

27 mai 2007

Nytt fra kapteinen

Onkel Blås kaptein og flittige bie har hatt suksess med å få opprettet en ny klasse i Færder'n: Klassiske halvtonnere. Ekstra morsomt når klassen seiler med spinnaker og også får starte tidlig, rett etter racerne og like før de Klassiske treseilerne - og dermed får glede av gunstige strøm- og vindforhold slik at vi unngår å slite baklengs gjennom Drøbaksundet.

Muligheten til å fange den vakre Aja er spesielt tiltalende på meg. Livet ombord burde den nye ultravidvinkelen kunne dekke.

AjaAja - eier Otto Jervell

Appetitt

Søndagsfrokosten smaker ekstra godt når den følger etter iherdig innsats med vindusvask og polering av avtrekkshette!

Et egg til skive med majones og speket reinsdyr og yoghurt, frokostblanding, druer, mango og litt jordbærsyltetøy er drivstoff nok for hele dagen. Løfte blikket fra DN og glasset med godt ristet ananasjuice, se ut på våren gjennom klare ruter...

Ulla Pirttijärvi på Bakklandet


Ulla Pirttijärvi
Ulla Pirttijärvi med Snorre Bjerck og Frode Fjellheim holdt en intim, spennende og morsom konsert på Bakklandet Skydsstasjons festival.

Joiker etter forne slektninger, famile og sjamaner, egne lekejoiker til femåringen Adne, onomatopoetiske jaktjoiker (skumle ulver, tror jeg, kanskje de jaktet på småbarn), vuggesanger, joik om våren og svanenens komme, nordisk silke.

Som under Stian Cartensens konsert tidligere i uken fikk også publikum bidratt, denne gangen med joik: vi ville selv skjønne når og hvordan, påsto Frode. Heldigvis la han selv opp til takknemlige dype bassdroner - men hans tendenser mot strupesang forble uutfordret.

Ute etterpå, etter regnet: en vidunderlig angende frisk vårkveld med svartblank nidelv.

25 mai 2007

Herlig fælt

Effektiv fredag, har nesten alt ferdig før langhelga, men så velter en bug i noens verktøy lasset. Ute har det blitt kaldt, det regner, og skjermer og jakke ligger hjemme. Men sykler innom Midtbyen, vil ha et blad til kvelden - ingen nyheter i hylla. Dromedar stengt. Tråkke seg full av melkesyre opp bakkene, våtere og kaldere, våtere og kaldere...

Og ganske så herlig! Sykkelen trekker lett oppover, ivrig som en setter i bånd, det går fort!

Dusj, stygge og slaskete behagelige klær, tenne i peisen og hente et glass, lese Galen Rowell til Jazz at the Pawnshop...

24 mai 2007

Stian Carstensen på Bakklandet

Stian Carstensen på Trondheim Jazzfestival med den like fabelaktige Arve Henriksen som sidekick - september 2005
Bakklandet Skydsstations årlige festival inkluderte i år halvannen time med Stian Carstensen, instrumentekvilibrist og en meget morsom mann bevæpnet med trekkspill og banjo, "inder på boks" og fløyte.

I likhet med alle andre han kjente som spiller banjo, men pussig nok ikke padler kano, ble han inspirert av Deliverance og oppfordret til å reise dit for å lære å spille. Nøkterne søknader om reisestøtte for å studere countrymusikk ble glatt avviste, mens den mer høytflyvende tittelen Studier av afro-keltisk tradisjonsmusikk i Appalachene prompte ga penger i kassa. I Kentucky fins festivaler et sted mellom Titano og vekkelsesmøter - og de er ganske skumle - og lapper og plakater langs veiene med "So you think it's hot down here?!".

Da bassen forsvant under innledningen til variasjoner (Händel, Mozart, Bach, nasjonalromantisk o.a) over God Save the Queen (Kongesangen), underholdt publikum med en nynnende kanon av samme inntil frisk ledning var plugget i. Riktig vakkert.

Eget stev over gubben og de tre sønnene fra hjemtraktene i Eidsvoll (elg, sukker, gjær, skytevåpen og død), bulgarsk balkania, transilvansk plystrelåt, viser om de visstnok virkelige Elverum Hobby og Begravelsesbyrå og Moss Fisk og Sexleketøy (allsang refreng), David Bowie (Ashes to Ashes?) på oppfordring og en god halvtime på overtid.

Intervju og omtale i Hibiscus

10 mai 2007

Øyeblikkelig kunst

Du trenger en mobiltelefon med normalt tregt kamera, omgivelser med farger og moderat belysning, et underarmskast med skru oppover og et trykk på utløseren i siste liten. Gjenta.


Saturn - mai 2005

Jordkrumning - mai 2005

01 mai 2007

Vindu mot bakgården

Det beste vinduet på Dromedar vender mot bakgården, mot nord. Ved dette vannhullet samles gjerne ymse kreative bipeder, og her ser vi restene etter et måltid hvor det har gått hardt utover redskapen.

Vindu mot nord - april 2007

Vinsjegorilla!


Onkel Blå
O fryd! - hyre som vinsjegorilla på Onkel Blå i årets Færderseilas! Man skal starte på bunnen, eh...lavest på rangstigen. Tidligere erfaring som søndagsseilegjest i noen timer kvalifiserer ikke for mer krevende oppgaver enn "Ja, kaptein!" og trekking i tau på kommando. Kanskje koke kaffe til kaptein og det andre kvalifiserte mannskap.

Det store og skumle er at seiling sikkert er smittsomt, at trangen til egen farkost vil rasere økonomi og fritid... Merker det allerede, om enn fra en annen kant: nå jeg skaffe den ultravidvinkelen jeg sirkler litt rundt...

I mellomtiden bobler den barnlige forventningen, i fabelaktig kontrast til sjømenns skjebne i Lord Jim og på Kongo.

28 april 2007

Sommermysterier

Nei, ikke Hamsun, men han skjønte det.

Bak meg nå, i loftsvinduet og takvinduet, mot nord og vest, er himmelen vidunderlig blå, nesten dyp sommernatt. Nettopp hjem etter Farväl Falkenberg med smaken av 1974. Neida, guttene i filmen var ikke født ennå, da. Men følelsen av sommer og natt -

By og mark - april 2007

Tiden flyter og blander seg: sommerferiene mens ennå for ung til å få jobb, bare drive dank. Klippe plen, vanne blomster, gå tur med hunden - variere mellom de faste rutene, gjennom den lave bjørkeskogen, bregnene, skogsblomstene, myra med de uendelig dype dammene og de blå øyenstikkerne, skumle og lokkende. Hunden kommer som snarest bortom for å sjekke at jeg ikke har rotet meg bort før han fortsetter, alltid løpende, med glade øyne. Den lyserøde tunga slenger lykkelig. Stopper ved utkikkspunktene, hunden kommer og sitter inntil bena mine, peser og løper videre. I sør fjellene og vannene, i vest øyene og havet og sola som ruller langs fjellkammene og aldri går helt ned, i nord det store havsbassenget mellom de store øyene, fjellene alltid med litt snø igjen rundt tindene. I øst byen, husene. Best er tiden rundt midnatt, den uendelig vare og varme rosa og gylne og turkise lyset. Fuglene har roet seg, det damper jord og grønt og myggen er høflig.

Formiddagstur på biblioteket, det er ikke så mange der. Kjenner hyllene. Må alltid bortom Horace McCoy og De skyter jo hester, ikke sant. Låner den aldri, men tittelen er tiltrekkende magisk og skremmende. Slumper over filmen mange år senere midt i en martondans, de fattiges drøm om å vinne litt overlevelse. Mysteriet sluknet der, filmens utbretting og harde bakgrunn tok livet av tittelen.

KOSMOSVed disken igjen, ofte med ti-tolv sprikende bøker: MacLean, selvsagt - rette alderen for sånt - meteorologi, astronomi, foto og kunst, ymse romaner. Slikt får bibliotekarer til å smile. Carl Sagan og Kosmos på TV, store øyne, en drøm i tolv episoder. Johannes Kepler ble min helt: Sfærenes musikk, et naivt forsøk på å tillegge naturen en for perfekt orden. Planetenes baner spiller ikke harmonier, men slik en uendelig vakker ide!

Den lyse sommerhimmelen - den var alltid slik - med lette, vare skyer og fjær i gyllen og rosa pastell og perlende hvitt. Har mengder av lysbilder i permene bak meg. Stå ute, oppe på åsen med hunden, eller hjemkommet utenfor huset, vinkle nakken bak og øynene opp. Bare skjønnhet, kanskje triviell, men uforstilt og enkel. Så kom en dokumentar med en kanadisk meteorolog, Suzuki, som tusjet og tegnet og forklarte i stykker mine vakre skybilder. Har et anstrengt forhold til navnet Suzuki fremdeles. Innbiller meg at det forklarer hvorfor jeg aldri helt klarte å mobilisere engasjementet for de virkelig dypere detaljene og den harde kjerne i fysikken: det er mer den fundamentale symmetrien og ideen om den, skjønnheten i den matematiske formuleringen og formgivingen. For mye kunnskap trivialiserer og årelater gleden. Noen makter å mobilisere en følelse av dårlig samvittighet over å ha brukt egne år og andres ressurser på utdanning som ikke engasjerer - men det kan man heldigvis vokse godt fra.

Etter kveldsvakt eller før nattevakt - er gammel nok nå til å ha sommerjobb, hjemvendt i juni og juli mens sommeren er lys - august er tid for tog i Europa, mørkere netter, snart nytt år: himmelen er naturligvis dyp blåturkis og skyene så få og små og lette, jeg har nøklene til min brors Taunus (en 74-modell siden jeg liker det året, men den var fra '73), lyseblå og fra tiden før bilene ble firkantede og helt mistet antydning til vinger og former, en todørsmodell nesten som en amerikansk coupe, med Pioneer kassettspiller med autorevers og grønne lys. Er ikke sikker, men tror jeg fylte litt bensin som takk for lånene, glidene i sommernatta, duvende over dumpene og krengende gjennom kurvene, opp og over fjellet, se ned i det sundet mot nord hvor himmelen er på det blekblåeste og sola fremdeles appelsin. Nattønsket på radioen, eller hans musikk noen år før meg: Creedence, Neil Young. Hjemme igjen er huset stille, hunden våkner og logrer lykkelig velkommen før han legger seg under trappa igjen. Sola ruller opp, fuglene våkner først forsiktig, så brått. Menneskene har forlatt jorda. For tidlig å sove, slenger heller i gyngestolen eller på tvers av lenestolen, stille noen minutter eller timer, nordvendt.

25 april 2007

Galleri Hiorthøy

Kim Hiorthøys albumkunst for Rune Grammofon er for god til å lagres med ryggen ut. Mens selve CD-skivene gjerne er fullstendig monokrome - trolig for å oppdra vimsete sjeler til ikke å la dem ligge og slenge, men straks og uten nølen føyer dem på plass i folden etter spilling - fortjener omslagene å stilles ut, henges på veggen. En stram regi i et regelmessig rutenett burde passe disse gjerne organiske fargene og formene på hvit bakgrunn. Må velge rett vegg og en praktisk og likesinnet utforming.


Fra hylla

24 april 2007

Musikkens IKEA?

[[[[[[[[[[[[[[[[[[[
[[[[[[[[[[[[[[[[[[[
[[[[[[[[[[[[[[[[[[[
[[[[[[[[[[[[[[[[[[[
[[ECM[[[[[[[[[[[[[[
[[[[[[[[[[[[[[[[[[[
Etter år med en voksende alfabetisert musikkhylle og snev av utkrystallisering, kan ordning etter sjanger eller stil være passende. Da: skummelt mye ECM, spesielt "norsk", står på geledd med sine svart/hvite rygger!

Uniformering! - som et hjem fra IKEA-katalogen, både visuelt og musikalsk, nordisk og rene linjer? Hm, nei, det er vel helst bare som rolige, ryddige hvite vegger, grunntonen, The most beautiful sound next to silence.

22 april 2007

elBIL

En søndag med råttent vårvær kan gjerne brukes innendørs til elektronisk spillmesterskap. BIL inviterte til åpent mesterskap på Playstation, Xbox og Wii: ta med ungene. Inndelingen i senior/junior og n00b/1337 var bare til trøst for gamliser uten egen boks: ungene og ungdommen var oss overlegne!

Poden kapret den gjeveste pokalen etter jevnt topp innsats med biler, gitar, bowling og fotball - han svever ennå høyt... Men det var jammen bare såvidt han slo pappa i Gitar Hero-finalen! Her skal det handles boks til lerretet - TWAINNNG!

Måneformørkelse

Helgen 3-4 mars kunne vi oppleve en vakker, fullstendig måneformørkelse. Bildene er fra en seire tatt fra takvinduet med en moderat 200mm tele. To stjerner, en vakker blå til venstre og en mer beskjeden hvit til høyre, holder månen med selskap.


Skyer og strølys fra byen skjulte den første fasen, men skyene delte seg som bestilt og slapp himmelen til just når formørkelsen var spektakulær og total. Vår drabant var da vakkert lakserosa eller -oransje.

Etterhvert som den sank sakte ned i sør, snek sollyset seg forbi oss og ga den en intenst hvit kalott - kimen ser du på dens venstre side. På det neste bildet har den vokst, og samtidig blekner fargen. Men perlen til venstre skinner like klart blått.