Kanskje
Nevø (6) på sommerbesøk hos onkel, glad i stemmen:
- Onkel, så fine sjakkbrikker du har! Skal vi spille litt?
- Ja, kanskje litt senere?
- Jeg vet hva "kanskje" betyr. Skal jeg dekke bordet?
Fortsatt blid.
Nevø (6) på sommerbesøk hos onkel, glad i stemmen:
- Onkel, så fine sjakkbrikker du har! Skal vi spille litt?
- Ja, kanskje litt senere?
- Jeg vet hva "kanskje" betyr. Skal jeg dekke bordet?
Fortsatt blid.
Tittelen Celebrate What's Right With The World gir litt ufrivillige rykninger, men i filmen oppfordrer Dewitt Jones, fotojournalist i National Geographic, gjennom et noe mer ydmykt språk til å se, se ordentlig etter: gi deg litt mer tid og rom, og du vil alltid finne noe stort, vakkert, fint overalt.
Ja! Når du ikke ser skogen for bare trær eller trærne for bare skog: bøy deg ned, snu deg, vent litt... Det er der, bare tillat deg å se, for du vet det er der: "Do we choose to see possibilities? Do we really believe they're there?"
Etiketter: Foto, Opplevelse
Macy i Paranoid Park gir Alex det glimrende rådet å skrive det ned, om han ikke kan snakke om det. Jeg vet det virker, du trenger ikke ha noe ønske om å dele med noen i det hele tatt, bare tømme hodet, få det ut, over på det tause, blanke papiret.
Fylte sidene i rasende tempo. Boken lå lukket i skuffen i mange år og ble fullkomment ufarlig. Endte som en helt "hverdagslig sak" i peisen en vanlig ettermiddag, aldri noensinne åpnet. Fikk rådet av en proff en gang, kanskje Macy også, men hun virket å ha pønsket det ut selv.
Eivind i Magasinet skrev om datteren sin med Downs syndrom i dag. Han måtte også skrive det ut (men kan aldri kaste det, usett), det vanskeligste hittil. Av slikt renner det tårer. Kan ikke hjelpe det: når han skriver om vennene som ringer, men ikke vet hva de skal si, uten kanskje å vite hvor mye det betyr og blir satt pris på: Da renner det.
Haddy N'jie og H ser hverandre på en skolekonsert på nordvestlandet, og møtes, og H vet hun ikke er alene i verden. Den underlige og ømme og sikkert også gode følelsen når Haddy lukker laptopen og ser seg rundt i hotellrommet, med ullvatt og gåsehud, etter å ha funnet igjen et verdifullt møte i Hs blogg. Da renner det.
Over en avis på en kafe. Da renner det. Hvorfor aldri når det angår meg selv?
Etiketter: Opplevelse
Utenfor morgenkaffevinduet på Dromedar: den nydeligste, våkne og glade irsk setter skal vente på mor utenfor, med båndet surret rundt en av de hyperlette aluminiumsstolene. Sitter pent, mor inn etter kaffen: "Næmmen, hvor ble mor av, da? Hei! Får hilse på andre damen da!" Logre-logre blidt, strekke seg litt til: stolen velter, og hunden setter av gårde vettskremt og flat med den på slep, over gaten, rett foran bil og sykkel, som et lyn bortover. Stakkar, så skremt! Mor ut etter, borte lenge. Tilbake får jeg heldigvis et smil og "det gikk bra!" For en nydelig hund, skinnende lys kobber, hevet hode og klare, levende øyne!
Så, over natten - stjerneklar og blåsvart - myldrer fargene. Ingen matt hinne av lys. lenger. En hvit vindusramme, åpnet mot brennende blå himmel og snøhvite skyer. Solbrillene er ute og går, klærne plutselig livlige. Kortermet undred, blazer, ikke frakk. Softis. Stramme og ivrige sommerdekk. Gul kajakk opp elva, ned elva. Ruslefart. Ryddig inne på Dromedar, fullt på fortauet. Stamgjest: snakke mot de varme månedene, ferie og fri. Vindusvaskedagen!
Etiketter: Opplevelse
Etiketter: Foto, Opplevelse, Reise
Etiketter: Opplevelse, Reise