Stian Carstensen på Trondheim Jazzfestival med den like fabelaktige Arve Henriksen som sidekick - september 2005 Bakklandet Skydsstations årlige festival inkluderte i år halvannen time med Stian Carstensen, instrumentekvilibrist og en meget morsom mann bevæpnet med trekkspill og banjo, "inder på boks" og fløyte.
I likhet med alle andre han kjente som spiller banjo, men pussig nok ikke padler kano, ble han inspirert av
Deliverance og oppfordret til å reise dit for å lære å spille. Nøkterne søknader om reisestøtte for å studere countrymusikk ble glatt avviste, mens den mer høytflyvende tittelen
Studier av afro-keltisk tradisjonsmusikk i Appalachene prompte ga penger i kassa. I Kentucky fins festivaler et sted mellom Titano og vekkelsesmøter - og de er ganske skumle - og lapper og plakater langs veiene med "So you think it's hot down here?!".
Da bassen forsvant under innledningen til variasjoner (Händel, Mozart, Bach, nasjonalromantisk o.a) over
God Save the Queen (
Kongesangen), underholdt publikum med en nynnende kanon av samme inntil frisk ledning var plugget i. Riktig vakkert.
Eget stev over gubben og de tre sønnene fra hjemtraktene i Eidsvoll (elg, sukker, gjær, skytevåpen og død), bulgarsk balkania, transilvansk plystrelåt, viser om de visstnok virkelige
Elverum Hobby og Begravelsesbyrå og
Moss Fisk og Sexleketøy (allsang refreng), David Bowie (
Ashes to Ashes?) på oppfordring og en god halvtime på overtid.
• Intervju og omtale i Hibiscus