Mørkerom

Mørkerom
Blå - februar 2010

17 juli 2007

Landskap i tåke

Utrent, men med arrogant dødsforakt parkerer vi bilen innerst i Storlidalen og legger ut på triangelturen vest i Trollheimen.

Triangelturen vest i Trollheimen: Storli (vest for Bårdsgården) - Kårvatn - Innerdalen - Storli. Ruten for siste etappe er ikke merket av på kartet - den går på oversiden av Langvannet som skimtes bak ordene Innerdal og bøyer så ned mot den merkede ruten.



Lunsjhimmel, Lostjønna - juli 2007
Første etappe (16km, 7t) til Kårvatn starter med strålende sol oppover bjørkelia mot Lostjønna. Vi ser hjort og snubler i lemen, og fisken vaker under lunsjen.

Fint videre ned til Tovatna, og derfra følger vi den nye ruta: over elva og ned Gammelseterdalen. Stien er ikke videre etablert ennå, og det blir en del vading i vått lende, over røtter og bekker og gjennom bregner og tett og lav skog. Nedover dalen følger vi også restene av den gamle ferdselsvegen, et utrolig foretak som aldri ble fullført, men førte lokale bønder og bidragsytere til ruin i forsøket på å etablere en handelsveg mellom kysten og Oppdal. Byggverket er på samme tid både imponerede og skremmende, spesielt der den optimistisk og med dødsforakt klamrer seg til bratte juvveggen, et noe luftig parti, og delvis utrast. Lenger ned krysser vi høyt over elva med orkesterplass til fosser og små jettegryter. Straks etter møter vi den gamle stien. Mot Kårvatn er det mye ekkel, svart gjørme, småbratt, svingete og sleipt i regnskogen - sliter på humøret, før det til slutt flater ut over myrene og fram mot gården og den selvbetjente hytta (200 moh). Været er varmt og fint, men sola er nå bak skyene.

Videre etter lunsj ved Lostjønna - juli 2007


Vel framme puster vi ut på benken foran den flotte hytta som vi har for oss selv denne lørdagen. Kona på gården kommer og ønsker oss velkommen og slår av en prat. Etter en slik variert og tidvis fuktig tur i varmen smaker det herlig med en kald brus før vi lauger og basker i de flotte dusjene. Til middag er det kraftkost: erter, flesk og kjøtt, og fruktsuppe til dessert. Rene, mette og fornøyde slår vi oss til i stua og prater helt til leggetid, når vi kryper inn i nye, store og herlige silkelakenposer - hvorfor har jeg båret rundt på den tunge og kjipe bomullsposen i alle år?! - ren og fortjent luksus! Innerst i dalen durer Nauståfossen, og elva er blank og klar og lydløs utenfor veggen.


Nauståfossen - juli 2007
Vi sov riktig godt, og etter te og en rolig frokost, plukket vi de nå tørre klærne ut av tørkerommet, pakket sekkene og gikk løs på andre etappe (13km, 6t): 1000 meter opp til Bjøråskaret og 800 meter ned til Innerdalen. Et par km langs vegen løser litt opp i stive bein fra dagen før, og så går det jevnt og pent oppover gjennom skogen. Den stille luften er fuktig og varm, og med noen lette skurer blir det klamt, men vi kaprer høydemetre jevnt og trutt og når etterhvert opp på platået ved tregrensen. Den våte vegetasjonen gjør buksene gjennomvåte på kort tid, men vandringen produserer nok varme til at vi ikke fryser. Nå går det igjen oppover i åpent lende, og ved Bjøråskarvannet tar vi lunsj før den siste bratte biten opp gjennom ura til skaret. Der møter vi et par som nettopp har reist opp en vardestein de selv merket for 25 år siden.


4:91.29 eller .33: Innerdalsporten når snøværet letter - august 1989


Vi er uheldige med været, skyene ligger tungt og sikten er skral, og får ikke nyte den i klarvær praktfulle utsikten fra Bjøråskaret (1178 moh) ned i Innerdalen og over mellom Tårnet og Skarfjellet inn i Giklingsdalen. Pausen blir kort før vi forsiktig tar oss ned den første biten i ur og over delvis sleipe bergskrenter. Etterhvert blir stien bedre med tørrere jord og grus der den slynger seg nedover og nedover mot Renndøla, som den etterhvert slår følge med der den stuper over sva og bråker over stein og gjennom gjel ned i Innerdalen (400 moh). Vi når Renndølsetra for seint til å få seng, og trasker småskuffet oppetter vegen til Innerdal Turisthytte hvor vi får et lite tomannsrom. Hytta er litt for stor og nybygd til å være direkte koselig, men gratis kaffe, te og vafler er ikke å forakte! Maten er rikelig og god, og det er dusj... Klær og støver blir godt tørre over natten, også den gjennomvåte buksen som delvis har tømt vann ned i støvlene og produsert en ubehagelig famile vannblemmer på hælen. Den ødelagt Compeeden må av, og tar med seg en del hud i farten. Foten får lufte seg gjennom natten - silkelakenposen er snill mot den, og tørr og med ny Compeed og dugelig med sportstape holder det bra helt hjem.


4:92.25 eller 4:93.34: Morgen i Innerdalen - september 1989


Under frokostbuffeten på mandag går praten livlig og galgenhumoren sitter løst blant klatrekursdeltagerne på bordet bak oss i regnet under de lave skyene: Se som småfisken vaker! Heldigvis stopper regnet for godt i det vi tar fatt på tredje etappe (20km, 8t) og klatringen opp på andre siden av Renndøla og inn i Renndalen. Det er bratt og tungt og vått, men stien er grei, og det flater etterhvert ut.

Fyr på primusen. Nedenfor demningen under telttur i Renndalen - juli 2001

Lett og fin og ganske tørr stigning innover mot den naturlige demningen, hvor det går bratt opp til Langvannet (ca 1100 moh). Tåkeskyene jager etter oss innover dalen. Vel oppe ser vi rovfugl over henget, den roper. Hytta er låst og omkranset av mygg og knott, så vi tar lunsjen noen meter bortenfor med fint utsyn over vannet med sine små grønnhvite isflak. Ved enden av vannet møter vi en far og hans unge sønn i godt driv. Videre krysser vi en serie skurerenner med snøfonner fulle av rødalger i dolpene og spor etter reinsdyr. En simle og kalven hennes stikker seg vekk bak en liten høyde.

Så når vi toppen hvor landskapet åpner seg nedover lia mot Storlidalen: et fabelaktig utsyn, og nå titter jammen solen fram igjen. Det er mektige fjell bak oss i de lave skyene, men foran oss er det grønt og vakkert, vann og elver og dalen mellom fjellene, Okla, og langt der framme ser vi bygda og hyttene. Her hviler vi litt i sola og tar en brødbit og litt nøtter - og enda mer vann. Seks timer har tatt på, og det går litt på autopilot mot stiskillet i Meskardet. Når vi nærmer oss, blir vi overvåket av fire reinsdyr: en liten kalv, en hvit simle og et par bukker. Hundre meter tillater de før de reiser seg fra den kjølende snøen og traver så lett og elegant bak neste lille rygg. Vi holder oss til stien, og de sirkler tilbake. Her går det lett og fort nedover på flott sti og med ansiktet vendt vidt utover. Langs Tovatnet, og videre over furuflyene, nedover mot dalenden i godt driv. Det kjennes i beina, men vi ser målet og traver på. Men når modne moltebær lyser opp, må de nytes...

For en tier nyter vi fem minutter med varm dusj i det flotte servicebygget ved parkeringsplassen. Bilen er fort pakket og blussende som nybadede unger bærer det hjemover, bare med en teknisk stopp for brus og pølse. Hæler og knær kjenner belastningen, men tape og plaster har holdt den siste etappen. Sekken var unødig tung av kamera og objektiver som ikke så mye lys i gråværet, men de splitter nye støvlene lover meget godt når jeg nå har erfart hvordan de bør snøres: de er lette, vanntette og høye og passe myke og passe harde og stive på de rette stedene. Litt mer trening utover sommeren, og høstturen burde kunne bli en suksess!

1 kommentar:

Betty Boom sa...

Herre min, Innerdalen er vakkert.

Betty