Sommermysterier
Nei, ikke Hamsun, men han skjønte det.
Bak meg nå, i loftsvinduet og takvinduet, mot nord og vest, er himmelen vidunderlig blå, nesten dyp sommernatt. Nettopp hjem etter Farväl Falkenberg med smaken av 1974. Neida, guttene i filmen var ikke født ennå, da. Men følelsen av sommer og natt -
By og mark - april 2007
Tiden flyter og blander seg: sommerferiene mens ennå for ung til å få jobb, bare drive dank. Klippe plen, vanne blomster, gå tur med hunden - variere mellom de faste rutene, gjennom den lave bjørkeskogen, bregnene, skogsblomstene, myra med de uendelig dype dammene og de blå øyenstikkerne, skumle og lokkende. Hunden kommer som snarest bortom for å sjekke at jeg ikke har rotet meg bort før han fortsetter, alltid løpende, med glade øyne. Den lyserøde tunga slenger lykkelig. Stopper ved utkikkspunktene, hunden kommer og sitter inntil bena mine, peser og løper videre. I sør fjellene og vannene, i vest øyene og havet og sola som ruller langs fjellkammene og aldri går helt ned, i nord det store havsbassenget mellom de store øyene, fjellene alltid med litt snø igjen rundt tindene. I øst byen, husene. Best er tiden rundt midnatt, den uendelig vare og varme rosa og gylne og turkise lyset. Fuglene har roet seg, det damper jord og grønt og myggen er høflig.
Formiddagstur på biblioteket, det er ikke så mange der. Kjenner hyllene. Må alltid bortom Horace McCoy og De skyter jo hester, ikke sant. Låner den aldri, men tittelen er tiltrekkende magisk og skremmende. Slumper over filmen mange år senere midt i en martondans, de fattiges drøm om å vinne litt overlevelse. Mysteriet sluknet der, filmens utbretting og harde bakgrunn tok livet av tittelen.
KOSMOSVed disken igjen, ofte med ti-tolv sprikende bøker: MacLean, selvsagt - rette alderen for sånt - meteorologi, astronomi, foto og kunst, ymse romaner. Slikt får bibliotekarer til å smile. Carl Sagan og Kosmos på TV, store øyne, en drøm i tolv episoder. Johannes Kepler ble min helt: Sfærenes musikk, et naivt forsøk på å tillegge naturen en for perfekt orden. Planetenes baner spiller ikke harmonier, men slik en uendelig vakker ide!
Den lyse sommerhimmelen - den var alltid slik - med lette, vare skyer og fjær i gyllen og rosa pastell og perlende hvitt. Har mengder av lysbilder i permene bak meg. Stå ute, oppe på åsen med hunden, eller hjemkommet utenfor huset, vinkle nakken bak og øynene opp. Bare skjønnhet, kanskje triviell, men uforstilt og enkel. Så kom en dokumentar med en kanadisk meteorolog, Suzuki, som tusjet og tegnet og forklarte i stykker mine vakre skybilder. Har et anstrengt forhold til navnet Suzuki fremdeles. Innbiller meg at det forklarer hvorfor jeg aldri helt klarte å mobilisere engasjementet for de virkelig dypere detaljene og den harde kjerne i fysikken: det er mer den fundamentale symmetrien og ideen om den, skjønnheten i den matematiske formuleringen og formgivingen. For mye kunnskap trivialiserer og årelater gleden. Noen makter å mobilisere en følelse av dårlig samvittighet over å ha brukt egne år og andres ressurser på utdanning som ikke engasjerer - men det kan man heldigvis vokse godt fra.
Etter kveldsvakt eller før nattevakt - er gammel nok nå til å ha sommerjobb, hjemvendt i juni og juli mens sommeren er lys - august er tid for tog i Europa, mørkere netter, snart nytt år: himmelen er naturligvis dyp blåturkis og skyene så få og små og lette, jeg har nøklene til min brors Taunus (en 74-modell siden jeg liker det året, men den var fra '73), lyseblå og fra tiden før bilene ble firkantede og helt mistet antydning til vinger og former, en todørsmodell nesten som en amerikansk coupe, med Pioneer kassettspiller med autorevers og grønne lys. Er ikke sikker, men tror jeg fylte litt bensin som takk for lånene, glidene i sommernatta, duvende over dumpene og krengende gjennom kurvene, opp og over fjellet, se ned i det sundet mot nord hvor himmelen er på det blekblåeste og sola fremdeles appelsin. Nattønsket på radioen, eller hans musikk noen år før meg: Creedence, Neil Young. Hjemme igjen er huset stille, hunden våkner og logrer lykkelig velkommen før han legger seg under trappa igjen. Sola ruller opp, fuglene våkner først forsiktig, så brått. Menneskene har forlatt jorda. For tidlig å sove, slenger heller i gyngestolen eller på tvers av lenestolen, stille noen minutter eller timer, nordvendt.
