Skriv det ned / Fuktig dag
Macy i Paranoid Park gir Alex det glimrende rådet å skrive det ned, om han ikke kan snakke om det. Jeg vet det virker, du trenger ikke ha noe ønske om å dele med noen i det hele tatt, bare tømme hodet, få det ut, over på det tause, blanke papiret.
Fylte sidene i rasende tempo. Boken lå lukket i skuffen i mange år og ble fullkomment ufarlig. Endte som en helt "hverdagslig sak" i peisen en vanlig ettermiddag, aldri noensinne åpnet. Fikk rådet av en proff en gang, kanskje Macy også, men hun virket å ha pønsket det ut selv.
Eivind i Magasinet skrev om datteren sin med Downs syndrom i dag. Han måtte også skrive det ut (men kan aldri kaste det, usett), det vanskeligste hittil. Av slikt renner det tårer. Kan ikke hjelpe det: når han skriver om vennene som ringer, men ikke vet hva de skal si, uten kanskje å vite hvor mye det betyr og blir satt pris på: Da renner det.
Haddy N'jie og H ser hverandre på en skolekonsert på nordvestlandet, og møtes, og H vet hun ikke er alene i verden. Den underlige og ømme og sikkert også gode følelsen når Haddy lukker laptopen og ser seg rundt i hotellrommet, med ullvatt og gåsehud, etter å ha funnet igjen et verdifullt møte i Hs blogg. Da renner det.
Over en avis på en kafe. Da renner det. Hvorfor aldri når det angår meg selv?
2 kommentarer:
Men det gjør det sikkert, egentlig? Assosiasjoner. Gjenkjennelsens ekko, svakt eller sterkt, i historier som griper.
Gammel eller ny sorg.
"All erkjennelse er gjenkjennelse"
-Platon-
Kanskje, av og til, men trolig mest bare skrekkelig lettrørt, arvelig...
Legg inn en kommentar